Historie
I 1968, for 30 år siden, kontaktet et fransk ektepar,
Gerhard og Camille, menigheten sin. De ville melde seg på en
valfart til Lourdes, en by i Frankrike, der mennesker fra
hele verden kommer for å be. Gerhard og Camille hadde 2
gutter, Loic og Thaddée. De var begge utviklingshemmede. Det
vil si at de ikke kunne snakke eller gjøre seg forstått..
De kunne heller ikke gå. Foreldrene kjente seg svært
ensomme. De fikk lite hjelp og var fryktelig slitne. Derfor
gikk de til kirken de tilhørte og ville melde seg på en
valfart til Lourdes. De ville reise til Lourdes sammen med
Loic og Thaddee for å be Gud om hjelp til å klare det
tøffe livet hjemme. Da de kom til kirken, fikk de vite at de
ikke kunne bli med siden de hadde 2 utviklingshemmede barn.
“Hvorfor vil dere ta med Loic og Thaddée?” spurte
de i menigheten. “De er annerledes. De vil ikke forstå
noe av det som foregår. Dessuten vil de forstyrre de
andre”. Foreldrene ble fryktelig lei seg over å
høre dette, men de bestemte seg for å dra likevel. På
hotellet i Lourdes fikk de ikke lov å spise sammen med de
andre. De måtte spise på rommet sitt. Når de gikk rundt i
Lourdes, kunne de høre mennesker si: “Når en har slike
barn, burde en holde seg hjemme”. De reiste tilbake til
landsbyen sin og var mer skuffet og oppgitt en noen gang
før.
Litt senere møtte Camille og Gerhard en mann som heter Jean
Vanier og ei dame som heter Marie - Helene Mathieu. Da Jean
og Marie-Helene hørte om alt det vonde de hadde opplevd i
menigheten sin og i Lourdes, bestemte de seg for at de ville
gjøre noe for denne familien og for andre familier i en
lignende situasjon. De begynte å tenke på å organisere en
valfart til Lourdes for mennesker som Loic og Thaddée og for
deres foreldre. De ville også invitere med venner slik at
familiene slapp å være alene. Det ble dannet små grupper i
Frankrike og i mange andre land. Disse gruppene bestod av
mennesker med utviklingshemming, foreldre og venner. De
møttes regelmessig for å bli kjent med hverandre, for å be
sammen og for å planlegge en valfart til Lourdes.
Dette ble til slutt en valfart for hele
12000 mennesker. Innbyggeren i Lourdes var redde for å få
så mange utviklingshemmede på besøk. De hadde avtalt med
hæren at den skulle stille opp på begge sider av elva som
renner gjennom Lourdes for å passe på at ingen fra Tro og
Lys falt i elva. Innehaverne av restauranter, kafeer stengte
og butikkene tok ikke i mot kunder. På langfredag, 9 april
1971, kom 12000 mennesker fra Belgia, Canada, Danmark,
England, Wales, Skottland, Frankrike, Luxemburg, Spania og
Sveits. I tre dager levde 12000 mennesker sammen. De fikk
oppleve fellesskap. De kunne dele sorg og glede med andre.
Etter hvert begynte butikkeierne og restauranteierne å åpne
dørene, først på gløtt og så helt åpent. Det var visst
ikke så farlig likevel. Folk undret seg over disse
menneskene, men de var ikke så redde lenger. Da valfarten
nærmet seg slutten, begynte folk å spørre: Hva skal vi
gjøre nå? De følte behov for å møtes og ta vare
på noe av det positive de hadde opplevd i Lourdes. De følte
behov for å møtes også etter valfarten. Men det
oppstod også helt nye grupper i tillegg til dem som ble
dannet før valfarten. På denne måten begynte Tro og Lys.